Religionsdebatt: Trenger språk
Vel, jeg rotet meg inn på en religionsdebatt på news. Jeg hadde mye på hjertet, men valgte i stedet å poste noe av det her, i stedet for der.
Utgangspunktet er altså Richard Dawkins. Tilhengerne hans sier bl.a. at Dawkins forholder seg til rasjonelle vitenskapelige metoder. Jeg påstår at Dawkins ikke forholder seg til vitenskapelige metoder, ellers hadde han tatt høyde for all data ang. religion. Han har i stedet valgt å fokusere kun på ekstremistene innenfor religion. Og det er det jeg har problemer med å godta hva gjelder Dawkins' forskning.
Så til det jeg skrev som jeg fant ut passet like greit her:
USA har ingen statskirke, ergo ingen majoritetsreligion (om man ser bort fra kristendom som et hele). USA har langt flere små, uavhengige trossamfunn enn hva f.eks. Skandinavia har, og med det mener jeg trossamfunn som har medlemsliste, møtelokale, osv. Det gir langt større valgmulighet og det kan også være grunnen til at folk som er lei vanlig kristendom ikke må søke ateismen, slik jeg har inntrykk av at man gjør i Norge, for frikirkene i Norge har en tendens til å være til høyre for statskirken. USAs minoritetsreligionene er heller ikke nødvendigvis erkekonservative eller isolasjonistiske; de som oppfører seg normalt havner ikke i media.
Det bør nevnes at republikanernes slagside mot erkekonservativ kristendom er et relativt nytt fenomen som opptrådte begrenset og isolert før 70-tallet. Før det var det typisk republikansk å passe på skillet mellom stat og kirke og, enda viktigere, stat og individ. Dagens republikanske parti har kun navnet felles med partiets historie (men går vi langt nok tilbake, får vi slavefrigjøreren Abraham Lincoln som republikaner (og ateist), så partiet har skiftet ham flere ganger).
Likevel er det langt mer religionsaksept i USA enn i Norge. I USA har det vært vanligere å fortelle folk at man har en gudstro enn å tie om det; der borte spør de gjerne hvilken. I Norge blir man ikke spurt; det antas at man er kristen. Det vises ingen nysgjerrighet, og det vises liten vilje til dialog og ønske om å forstå hvis det skulle vise seg at man er en sånn "overtroisk" en. Dette i seg selv går imot den vitenskapelige metode, så her kan det ikke være rasjonalitet som styrer (noe ateistene liker å påstå). Jeg tror snarere at nordmenn ikke har for vane å diskutere slike ting (jeg vil tro at kirkens historiske makt over individet og manglende aksept for dem som ville stå utenfor har mye av skylden). Resultatet, har jeg observert, er at nordmenn er noe fattige hva gjelder religiøse begreper, dvs. de mangler et språk som tillater en trosfilosofisk diskusjon mellom lekfolk. De som lefler med new age o.l. har fått et språk, men den er ikke blitt en del av andre nordmenns hverdag og passer ikke alltid inn med tradisjonelle begreper. Som et eksempel viser jeg til oversettelsen av romanen "Illusions: The Story of a Reluctant Messiah". Norsk tittel: "Illusjoner - Kristus flyr igjen". Jesus Kristus var aldri nevnt i boken, men jeg lurer på om nordmenn er så kjent med begrepet "kristus" at de kan løsrive det fra Jesus; jeg vet at jeg selv ikke gjorde det da jeg først hørte tittelen (jeg skylder på norsk skolegang med kristendomsundervisning og den lille katekisme). "Kristus" og "messias" betyr begge "den utvalgte" så tittelen er ikke så på jordet (for å si det sånn) som jeg først trodde.
Noe annet som kan ta livet av en god diskusjon er å hele tiden møte kommentarer som "irrasjonell, idiotisk, overtroisk" i stedet for respekt, toleranse og nysgjerrighet (og fra de erkeomvendte, begreper som synd, hedensk, og blasfemisk). Man blir øyeblikket tiet (eller enda verre: hånet) ihjel. Da er det ikke rart det er lett å anta at de fleste nordmenn som ikke går med kors rundt halsen er ateister (slik jeg har trodd). Dog skinner det igjennom også i norsk statistikk at gud er en del av livet for minst halvparten av nordmennene; de snakker bare ikke om det. Det finnes ingenting "vitenskaplig" (eller nestekjærlig) over å møte andre menneskers tro med hovmod - tvert imot. En ekte forsker må holde sinnet åpent og kan ikke tillate seg fordommer.
Det er ikke all religion som er sunn, men det samme kan man si om mat, ekteskap og politikk. Vi kan ikke avskaffe alt sammen bare fordi enkelte velger det ekstreme eller skadelige.
Jeg skulle ønske at religionsdebatten i Norge kunne stige noen hakk og samtidig få noen flere ben å stå på. Det er mer enn én måte å nærme seg temaene gud, tro, moral, livssyn og menneskesyn på, enn kun gjennom luthersk-evangelisme eller human-etikk. Det er ikke et enten-eller, men et både-og-samt. Det er store begreper og store ting, og jeg tror vi ville ha godt av å løfte blikket og utvide horisonten vi ser på.
Utgangspunktet er altså Richard Dawkins. Tilhengerne hans sier bl.a. at Dawkins forholder seg til rasjonelle vitenskapelige metoder. Jeg påstår at Dawkins ikke forholder seg til vitenskapelige metoder, ellers hadde han tatt høyde for all data ang. religion. Han har i stedet valgt å fokusere kun på ekstremistene innenfor religion. Og det er det jeg har problemer med å godta hva gjelder Dawkins' forskning.
Så til det jeg skrev som jeg fant ut passet like greit her:
USA har ingen statskirke, ergo ingen majoritetsreligion (om man ser bort fra kristendom som et hele). USA har langt flere små, uavhengige trossamfunn enn hva f.eks. Skandinavia har, og med det mener jeg trossamfunn som har medlemsliste, møtelokale, osv. Det gir langt større valgmulighet og det kan også være grunnen til at folk som er lei vanlig kristendom ikke må søke ateismen, slik jeg har inntrykk av at man gjør i Norge, for frikirkene i Norge har en tendens til å være til høyre for statskirken. USAs minoritetsreligionene er heller ikke nødvendigvis erkekonservative eller isolasjonistiske; de som oppfører seg normalt havner ikke i media.
Det bør nevnes at republikanernes slagside mot erkekonservativ kristendom er et relativt nytt fenomen som opptrådte begrenset og isolert før 70-tallet. Før det var det typisk republikansk å passe på skillet mellom stat og kirke og, enda viktigere, stat og individ. Dagens republikanske parti har kun navnet felles med partiets historie (men går vi langt nok tilbake, får vi slavefrigjøreren Abraham Lincoln som republikaner (og ateist), så partiet har skiftet ham flere ganger).
Likevel er det langt mer religionsaksept i USA enn i Norge. I USA har det vært vanligere å fortelle folk at man har en gudstro enn å tie om det; der borte spør de gjerne hvilken. I Norge blir man ikke spurt; det antas at man er kristen. Det vises ingen nysgjerrighet, og det vises liten vilje til dialog og ønske om å forstå hvis det skulle vise seg at man er en sånn "overtroisk" en. Dette i seg selv går imot den vitenskapelige metode, så her kan det ikke være rasjonalitet som styrer (noe ateistene liker å påstå). Jeg tror snarere at nordmenn ikke har for vane å diskutere slike ting (jeg vil tro at kirkens historiske makt over individet og manglende aksept for dem som ville stå utenfor har mye av skylden). Resultatet, har jeg observert, er at nordmenn er noe fattige hva gjelder religiøse begreper, dvs. de mangler et språk som tillater en trosfilosofisk diskusjon mellom lekfolk. De som lefler med new age o.l. har fått et språk, men den er ikke blitt en del av andre nordmenns hverdag og passer ikke alltid inn med tradisjonelle begreper. Som et eksempel viser jeg til oversettelsen av romanen "Illusions: The Story of a Reluctant Messiah". Norsk tittel: "Illusjoner - Kristus flyr igjen". Jesus Kristus var aldri nevnt i boken, men jeg lurer på om nordmenn er så kjent med begrepet "kristus" at de kan løsrive det fra Jesus; jeg vet at jeg selv ikke gjorde det da jeg først hørte tittelen (jeg skylder på norsk skolegang med kristendomsundervisning og den lille katekisme). "Kristus" og "messias" betyr begge "den utvalgte" så tittelen er ikke så på jordet (for å si det sånn) som jeg først trodde.
Noe annet som kan ta livet av en god diskusjon er å hele tiden møte kommentarer som "irrasjonell, idiotisk, overtroisk" i stedet for respekt, toleranse og nysgjerrighet (og fra de erkeomvendte, begreper som synd, hedensk, og blasfemisk). Man blir øyeblikket tiet (eller enda verre: hånet) ihjel. Da er det ikke rart det er lett å anta at de fleste nordmenn som ikke går med kors rundt halsen er ateister (slik jeg har trodd). Dog skinner det igjennom også i norsk statistikk at gud er en del av livet for minst halvparten av nordmennene; de snakker bare ikke om det. Det finnes ingenting "vitenskaplig" (eller nestekjærlig) over å møte andre menneskers tro med hovmod - tvert imot. En ekte forsker må holde sinnet åpent og kan ikke tillate seg fordommer.
Det er ikke all religion som er sunn, men det samme kan man si om mat, ekteskap og politikk. Vi kan ikke avskaffe alt sammen bare fordi enkelte velger det ekstreme eller skadelige.
Jeg skulle ønske at religionsdebatten i Norge kunne stige noen hakk og samtidig få noen flere ben å stå på. Det er mer enn én måte å nærme seg temaene gud, tro, moral, livssyn og menneskesyn på, enn kun gjennom luthersk-evangelisme eller human-etikk. Det er ikke et enten-eller, men et både-og-samt. Det er store begreper og store ting, og jeg tror vi ville ha godt av å løfte blikket og utvide horisonten vi ser på.
Comments