I tusjens tegn

Så har jeg gjort det. Deltatt på en tegneseriemesse, nærmere bestemt Raptus. Dette har jeg gjort, men ikke fordi jeg er spesielt tegneserieinteressert (selv om jeg kjøper flere humorblad hver måned). Jeg dro ene og alene for å treffe en tegner som jeg har korrespondert med via e-post siden han brukte meg i en av adventskalendervitsene sine. Så nå har jeg dykket inn i en verden som jeg hittil bare har hørt om: Verden av samlere, av fans av tegnere, av folk som står villig i lang, ordnet kø for å få en lite tegning av f.eks. Will Eisner eller Dan Piraro (to av årets gjestetegnere). Alle som har bidratt til bladene "Rocky" og "Gorilla" fikk lange køer av fans foran sine "tegnebord".

Etter en del SMS-er med min tegneserietegnende e-postvenn, Knut A. G. Hauge, fant jeg i hvert fall rommet. Så fant jeg stativet med alle Mille-kortene. Da spurte jeg damen ved bordet der hvor mannen bak kortene befant seg. Og han befant seg bak et annet bord bak meg. Jeg snudde meg, folkemengden delte seg (de to gikk til hver sin kant), og der var Knut. Han satt ved bordet for Trondheimstegnerne, som viste seg å være en samling mennesker like hyggelige som Knut selv. De prøvde alle å selge Slagg 2 og var fornøyd med sin ene kunde for øyeblikket (meg). Samtlige har tegnet i min utgave av Slagg 2 så den havner aldri på loppemarked. :-)

Derimot havnet den og jeg for anledningen på foredrag med Trondheimstegnerne (hvorav de fleste er ikke-trøndere) og Knuts 12" iBook (sant det er det du har, Knut?) med Bluetooth-styring (skal det være så skal det). Knuts tegning i min utgave av Slagg 2 inkluderer nettopp en iBook, så jeg har nok en grunn for å beholde bladet i all evighet.

Omsider ble det anledning til å ta en kopp kaffe med Knut og hans ungdomskamerat, Sverre. Kaffen ble ledsaget av bergenske skillingsboller og en god del erting av Knut. Etterpå havnet vi atter ved stativet med alle Mille-kortene og elefantkortene og stavkirkekortene (man kan ikke påstå at Knut er ensporet) og jeg fikk litt av historien bak kortene; bl.a. har Sverre fotografert elefanten på Ulrikens topp. Her lærte jeg også flere måter å erte Knut på. (Nei, jeg forteller ikke deg.)

Det er alltid morsomt og litt nervepirrende å omsider skulle møte noen ansikt-til-ansikt som man kun har korrespondert med. Hittil har det alltid blitt over all forventning for meg.

Men kan du skjønne hvordan jeg klarte å dra fra Raptus uten å snope Nemi, Pondus, Modesty Blaise, Jason, Asterix, Rocky, Sandman, Katrine Haaland......