Jun 28, 2009

Til svensk ungdom som er redd: Jeg beklager.

I dag kom jeg over et godt skrevet innlegg fra en svensk jente via Aftenposten. Den svenske jenten er livredd for sin generasjon. Hun opplever generasjonen sin som selvdestruktiv; de er sjenerte i fellesdusjen, men publiserer nakenbilder på nettet. Hun savner at foreldrene bryr seg, og henvender seg til oss som født på 60-tallet. Det hun sa fikk meg til å skrive det lengste kommentaren noensinne, og jeg gjengir den her.

Til den svenske ungdommen som skrev at hun er livredd: Jeg beklager.

Jeg er en kvinne på 48, født idet 60-tallet begynte. Jeg har ikke barn selv, men jeg har observasjonsevne. Jeg har ofte sagt at vi som var barn på 60-tallet var den siste generasjonen som hadde voksne rundt oss - kjente og ukjente - som passet på oss, kjeftet på oss, veiledet oss, _så oss_. Vi hadde grunn til å respektere voksne og regler.

Så skjedde en voldsom oppmyking og endatil opphør av både regler og respekt i samfunnet. Det gikk ikke til helvete, men å bøye seg ydmyk for autoriteter var det slutt på. Og den såkalte "fri oppdragelse" begynte. Av en eller annen grunn ble det oppfattet at unger som fikk karakterer i skolen eller fikk refs for dårlig oppførsel ble kuet. Jeg var da aldri kuet! Tvertimot: Jeg lærte forskjell på rett og galt, hvordan jeg skulle gjøre opp for meg om jeg skulle såre en venn, og hvordan jeg skulle unngå bråk. Jeg visste hvor jeg stod, både som elev og menneske, og hva jeg skulle gjøre for å forbedre meg selv.

Min generasjon har en ballast som senere generasjoner ikke fikk. Fordi vi kan reglene, kan vi bryte dem. Vi vet jo hva alternativet er om regelbrytingen ikke var så heldig. Men: Vi har ikke lært reglene videre til våre barn. Vi har ikke sett _faresignalene_. Vi har ikke sett at samfunnet er blitt materialistisk uten å gi ungdommen noen mulighet til å delta, men har heller gitt ungdommen det inntrykk av at de må leve opp til reklamens budskap for å være vellykket. Mitt unge sinn ble ikke påvirket av sånt; NRK - vår eneste kanal - hadde ikke reklame. Min generasjon kunne gå ut i arbeid som 16-åringer og ble faktisk ønsket velkommen av de voksne. De lærte oss opp; de trodde vi hadde hjerne og ansvarsfølelse. Og det hadde vi fordi omgivelsene ikke forventet annet. Nå har vi penger, vi har biler, vi har begge foreldre i jobb, vi har råd til å reise til syden flere ganger for året (da jeg var tenåring var det uvant om noen reiste til syden i det hele tatt), og vi klager over det hvis vi må betale mer enn 1000 kroner pr. person pr. uke.

Vi, som vokste opp uten så mange _ting_ rundt oss, omgir oss nå med ting - og har helt glemt hva som gjorde våre egne barndom trygge, som den unge svenske jenten savner: Oppmerksomhet og veiledning fra de voksne.

Hun bemerker at vi voksne ikke har peiling på hva som skjer på internet. Det har hun gjerne rett i. Det er ikke alle på min alder som fikk ta i en datamaskin på sin første fulltidsjobb som tenåring - og som likte det og har det både som arbeidsverktøy og hobby. Men jeg vet hva jeg skal styre unna på nettet. Hva som ikke vil få meg til å føle meg vel. Men jeg er likevel noe blåøyd fordi jeg ikke deltar direkte i ungdomskulturen. Min generasjon har ikke tatt høyde for hvilken gjennomslagskraft moderne teknologi og internett har hatt og at barn vokser opp med det. Vi har heller ikke tatt høyde for seksualiseringen og objektifiseringen som påvirker dagens mennesker, spesielt ungdom.

Jeg beklager, ungdom. Jeg beklager at vi eldre ikke har hatt de rette prioriteringer overfor dere. Det feiler dere ingenting, men jeg ser at dere lever i et langt mer kaotisk og forvirrende verden enn den vi hadde. Jeg ser at dere ikke har fått en oppfatning av hvordan være deres egen beste venn, mao. selv-respekt og ansvarsfølelse overfor både dere selv og andre. Dere har ikke fått noe å strekke dere etter, og dere har ikke fått noe å beskytte dere med.

For å overleve kaos er det godt å vite at det finnes visse ting en kan alltid styre livet sitt etter: Godhet og respekt mellom mennesker; vennskap; selv-respekt; personlig ansvar; vissheten at en ens egenverdi ikke er avhengig av ytre ting som mote eller inntekt; og troen på at verden faktisk går fremover og er egentlig trygg. Uansett hvor kyniske enkelte vil påstå at verden er blitt, så er mennesker fortsatt i hovedsak gode mot hverandre.

Det burde du og alle ungdommer fått lære som barn, så hadde ungdomstiden vært litt lettere å navigere.

(English translation.)

No comments: